18.02.20
Nå har vi februar, og denne vinteren har det vært fint lite bruk for minustegnet i temperatursammenheng – så langt.
På våre kanter har det vært særdeles mildt i lang tid, og vi observerer vårtegn som vanligvis ikke melder seg før i mars-april, eller t.o.m. så seint som i mai. Roser med store knopper, prydtrær i ferd med å blomstre, busker som allerede faktisk har blader osv. Vårlig optimisme er fint, det, men det er en viss risiko for å få seg en kraftig trøkk hvis kulda setter inn.
Det kommende årets vekst ble forberedt høsten før, og vinterknoppene ligger klare og venter på startordre. Hormonelle finurligheter er i aksjon for både å starte vinterhvilen og for å avslutte den, men det er flere faktorer i dette bildet.
Hvis vi holder oss til våre hjemlige treslag, kan forskning fortelle at både lys og temperatur er faktorer som styrer tidspunkt for oppstart. Høy temperatur er ikke nok alene, det må også være tilstrekkelig med lys for at treet skal la seg overbevise. Trærne oppfatter lys på en måte som ikke er så ulik vår måte å se lys på, og registrerer altså daglengde. Noen trær sparer på vårkruttet til dagene er blitt veldig lange, og lar seg dermed ikke lure til å starte for tidlig.
Høy temperatur har dog sin påvirkning, men det er sikkerhetsmekanismer her også: Trærne kan nemlig regne sammen hvor lenge det har vært varmt, og forholder seg nøkterne til et mildværsblaff i ny og ne.
Men så er det dette med genene, da. Treet kan ‘huske’ temperaturen fra den gang frøet som treet har vokst opp fra, ble laget. Det vil si at et tre som har vokst hele sitt liv i Nord-Norge, men som har sin opprinnelse i et frø som ble sanket fra et tre i Sør-Norge, kan være dumdristig både vår og høst fordi det har arvet programvare fra et sted med lengre vekstsesong.
Det er ikke sånn at arveegenskapene forblir upåvirket av miljø, men alle faktorer spiller en rolle. Planter som kommer fra sørligere trakter og ikke er utsatt for mørketid og frostfare, har f. eks ikke utviklet samme mekanisme relatert til daglengde som de nordboende har.
I hagene har vi mange vekster som har sin opprinnelse lenger sør, og det er mange blant dem som ikke har betenkeligheter med å begynne veksten nå som temperaturen er langvarig mild. I sin ‘uvitenhet’ har de lettsindig forlatt sin vannfattige, frostvæskefylte vinterdvale, og står med det i fare for å få frostskader.
Det er bare å håpe på at frosten fortsatt uteblir. Hvis vi får en kuldeperiode, kan den nok resultere i tilfeller av ødelagt blomstring og planter som blir satt tilbake – kanskje noen også bukker under.
Det finnes verre ting, og dette rår vi uansett ikke med. Foreløpig er det i alle fall mulig å nyte synet av rekordtidlig rhododendronblomstring her hos oss. Denne heter February Dawn, et risikabelt plantevalg, (som nok passer best for den som lever godt med litt sjansespill i hagen, ELLER har adresse i strøk hvor det er normalt med milde vintre) men som vi i år – med litt flaks – får se i fullt flor lenge før våren offisielt er på vei. Er den ikke fin?
Siste kommentarer